04 februar 2011

Hvor mye deler man i en blogg?

IMG_7542 

Hjelp?

Jeg har blogget i mange år no og det begynnte som en litt privat dagbok for meg selv og mine venner, og sakte søkte jeg litt utover. Etterhvert fant jeg ut at jeg ikke ville være så åpen om meg og mitt i bloggen, men heller skli litt over i hverdags/kreativ blogg. De siste månedene har jeg slitt litt med å finne "min blogg". Og no har jeg en form for bloggpause. Jeg finner meg selv i den rare situasjonene at jeg på ett vis ønsker å dele "min verden på hodet /krise " med bloggen og samtidig tenker jeg at dette har ingen noe med…Hvor personlig skal man være? Hvor personlig kan man være når det også innvolverer andre? Kan man finne støtte gjennom bloggen? Og er det værd å dele av seg selv? Hva om man angrer etterpå…Det er jo plusser og minuser med allt. Og ikke minst hvilken blogg ønsker jeg meg egentlig?

Hvilke tanker har du rundt blogging?

 

PS: minstemann lærer seg å strikke!

5 kommentarer:

bare hege sa...

Jeg tenker at hvis spørsmålet "Hva om man angrer etterpå" surrer i hodet, så er det ett tegn på å ikke dele!
Man skal aldri være i tvil - alltid bombesikker!

Fiiiin strikk by the way! Me like!

Mie og mamma sa...

Jeg tenker at om du deler så må du føle at du får noe igjen for det:-)

Lis Rylander Karlsson sa...

Kære Mona

Nogle gange kan man godt være i tvivl og alligevel ende med at få noget godt ud af at dele det på bloggen. Det modsatte kan lige så vel gøre sig gældende. Jeg har prøvet begge dele:)

Mit bedste eksempel må være dengang jeg fortalte om min angst for at sove alene, når min mand er på nattevagt. Jeg følte mig SÅ dum og fjollet, lige da jeg havde trykket på 'udgiv'. Men sikken det da vendte! Jeg fik så mange finde kommentarer fra folk, der havde det på samme måde og det lyder næsten som det rene magi, når jeg skriver, at jeg ikke længere er bange for at falde i søvn!! På en eller anden måde hjalp det, at der var andre i samme båd som mig.

En anden ting som jeg tror, at man aldrig skal dele, er de historier, der involverer andre som ikke har mulighed for selv at sige fra. Jeg vil f.eks. rigtig gerne fortælle om en ulykke som min far var ude for for nogle år siden, fordi den fylder rigtig meget for mig. Men den fylder også meget for min bror, men på en anden måde. Han har derfor bedt mig om aldrig at blogge om den. Det respekterer jeg naturligvis.

Jeg er næsten enig med Hege, blot med den lille forskel, at jeg tror på, at man godt kan vise sin usikkerhed og ende med at stå styrket. Også selvom man var i tvivl inden. Men man skal kunne tåle at se ordene stå på nettet til evig tid:)

Ha en dejlig weekend og tak for din søde kommentar på min blog. den varmede mig og fik munden til at smile stort:)

KH
Lis

Joakim sa...

det er vanselig å si helt klart, men jeg tror at av å til er det viktig å våge å blogge litt om det som er trist og vanskelig, sli Lis sier, fordi kommentarene fra andre kan gi støtte og varme. det kan hjelpe folk til å forstå og til å være der.
å skrive kan hjelpe en igjennom ting, både gode og dårlige opplevelser, samtidig som det er viktig å beskytte sitt innerste inne. Ikke nådeløst utlevere seg selv, men si litt om hva som er vanskelig og hvorfor. Kanske kan man få gode råd og støtte. finne et felleskap man aldri viste man hadde.

Gro sa...

Skjønner dilemmaet ditt ja. Da jeg begynte med blogg var tanken å gjøre "prosjekt-365", dvs ett bilde hver dag pluss litt tekst om dagen. Men fant ut at det ble for prsonlig å legge ut, så jeg slettet innleggene. Nå handler den bare om de to kattene våre...hehe...litt kjedelig kanskje men...jeg holder meg ganske anonym ihvertfall ;)

Noen synes jo at det hjelper å skrive om personlige ting, anonym eller ikke. Å fa det på "papiret"/bloggen blir som terapi. En får støtte og råd fra andre bloggere. Men alle er jo forskjellig, så det er ikke noe for alle.

Som "Bare Hege" sier bør du kanskje være helt sikker før du velger å dele. Lykke til med valget ihvertfall.

Tenkte bare jeg skulle linke til en blogg jeg tilfeldig kom over en dag. Hun holder seg anonym, men det hun skriver og har opplevd er hjerteskjærende :(

http://lillevinkel.blogspot.com/?zx=ef638e7ebfcff828

For mange hjelper det at noen deler "livet" sitt med andre. En ser at en ikke er alene, finner trøst og kanskje også "likesinnede" i mange situasjoner.

En annen blogg jeg fant deler med leserne hvordan det er å leve med Aspergers.

http://asviews.blogg.no/

De fleste er vel anonym når de deler personlige ting.
Kanskje det går an å være litt personlig uten å legge ut alt for mye? En slags mellomting.

Artig bilde med minstemannen som lærer å strikke :)

Ha en god helg :)